onsdag 12 december 2012

Olyckan vid Henriksøra 1839


i 1839 höll min morfars morfars farfar (tippx3 oldefar), Svend Tollefsen Osvold (1807-1883) på att omkomma vid en olycka när han höll på med timmerflottning. Han och en vän skulle ordna upp timmer som fastnat i älven, men de råkade bli av med båten och hamnade mitt ute i älven på en liten klippa. Vattnet ökade och ökade och det var nära på att de omkom båda två när vattnet började att stiga. Svend klarade av att hjälpa sin kamrat och när "Båt-Hans" instruerade de andra mannarna att bygga en bro, så vände lyckan och efter 18 timmar ute på skäret så blev de räddade. Dramatiskt och väldigt nära att båda skulle dö. Att timmerflottning var farligt på denna tiden var ganska självklart.  Men som tur var överlevde Svend olyckan och kunda få sina barn, och som konsekvens kan även jag tacka Båt-Hans för hans livräddande insats. 

Texten nedan är lånad från Aamot kommun: http://www.amot.kommune.no/modules/article.aspx?ObjectType=Article&Article.ID=9842&Category.ID=5554

I 1839 ble to tømmerfløtere reddet fra døden i Søndre Osa, en kilometer nedenfor Bogvelta. På et sted som kalles Henriksøra, hadde tømmeret vaset seg mot en stor stein som lå ute i elvefaret. Svend Osvold og Lars Helgesen Nabsetberget ble sendt ut med båt for å ordne med vasen, men da denne plutselig løsnet forsvant båten fra dem, og de ble stående igjen på steinen. Elva var stri og den vokste stadig. Det var over 30 m til land, og ingen båt fantes. De andre fløterne satte straks i gang med å bygge en slags bru, mens en rask kar fikk i oppdrag å springe østover for å hente den erfarne Båt-Hans (Hans Hansen Odden). Han bodde på Sagbakken ved Valmen, ca 2 mil fra åstedet. Etter flere timer kom Båt-Hans, som kunne konstatere at brua som de holdt på å bygge, var til liten hjelp. ”Riv vekk ta fanteri karer”, sa han, og satte så mennene i gang med å felle mastetrær som skulle brukes til å bygge en utskottsbru: De lange trærne ble lagt på et flatt skjær med toppen utover fossen, og rotenden ble lesset ned med steiner. Nye, mindre trær ble så festet til mastetrærne, og slik ble brua skjøtet stadig lenger, til den hang et godt stykke utover vannet.

Fløterne jobbet på spreng, men på det tidspunktet begynte det å røyne på for karene utpå skjæret. Lars Nabset var så medtatt at Osvold måtte støtte han. Hvert øyeblikk kunne de bli ført bort av vannet, som nå hadde steget til å rekke dem over knærne.
Da Båt-Hans mente brua var blitt lang nok, ble en kar ble sendt utpå for å kaste et tau over til de utslitte karene på steinen. De andre fløterne ble kommandert til å stille seg med jevne mellomrom nedover langs elvekanten. Etter flere forsøk lyktes det Osvold å få fatt i tauet som ble kastet ut. Han bandt det om livet på Nabset, som slapp seg ut i elva. Tauet ble så sendt fra mann til mann blant de som sto på land, for sakte å trekke Nabset ut av vannet og samtidig gjøre belastningen på tauet så liten som mulig, slik at det ikke skulle ryke. De fikk han på land, og Osvold ble reddet på samme måte. Da hadde arbeidskameratene jobbet på spreng i 18 timer, og de 2 hadde stått på skjæret like lenge og vært kun en hårsbredd fra døden.

Inga kommentarer:

Skicka en kommentar